Palestinsk forfatter: Det jeg var vitne til i Gaza er et Holocaust

Susan Abulhawa: Jeg trodde jeg forsto situasjonen på bakken. Men det gjorde jeg ikke. Ingenting kan virkelig forberede deg på denne dystopien. Det som når resten av verden er en brøkdel av det jeg har sett så langt, som bare er en brøkdel av denne skrekkens helhet. Gaza er et helvete. Det er et inferno som vrimler av uskyldige som hiver etter luft. Men selv luften her er svidd. Hvert pust klør og fester seg til halsen og lungene. Det som en gang var levende, fargerikt, fullt av skjønnhet, potensial og håp mot alle odds, er drapert i gråfarget elendighet og skitt. Ødeleggelsen er så massiv og vedvarende at de fine partiklene av pulverisert liv ikke har tid til å sette seg. Mangelen på bensin fikk folk til å fylle bilene sine med stearat – brukt matolje som brenner skittent. Den avgir en særegen stygg lukt og film som fester seg til luften, håret, klærne, halsen og lungene. Det tok meg en stund å finne ut kilden til den gjennomgripende lukten, men det er lett å skjelne andre. Knappheten på rennende eller rent vann forringer de beste av oss. Alle gjør sitt beste med seg selv og barna sine, men på et tidspunkt slutter man å bry seg. På et tidspunkt er skittens indignitet uunngåelig. På et tidspunkt venter du bare på døden, selv om du også venter på en våpenhvile. Men folk vet ikke hva de vil gjøre etter en våpenhvile. De har sett bilder av nabolagene deres. N&a…  ring;r det legges ut nye bilder fra nordregionen, vil folk samles for å prøve å finne ut hvilket nabolag det er, eller hvem sitt hus den steinhaugen var. Ofte kommer disse videoene fra israelske soldater som okkuperer eller sprenger hjemmene deres. Sletting av potensial i et land. Sletting av håp i og for et sted. Sletting er drivkraften for å ødelegge hjem, skoler, steder for tilbedelse, sykehus, biblioteker, kultursentre, rekreasjonssentre og universiteter. Folkemord er forsettlig demontering av en annens menneskelighet. Det er reduksjonen av et stolt, utdannet, høyt fungerende eldgammelt samfunn til pengeløse gjenstander for veldedighet, tvunget til å spise det ubeskrivelige for å overleve; å leve i skitt og sykdom uten noe å håpe på bortsett fra en slutt på bomber og kuler som regner på og gjennom deres kropper, deres liv, deres historie og fremtid. Ingen kan tenke eller håpe på hva som kan komme etter en våpenhvile. Taket for deres håp på denne tiden er at bombingen skal stoppe. Det er et minimalt spørsmål. En minimal anerkjennelse av den palestinske menneskeheten. Til tross for at Israel kuttet strøm og internett, har palestinere klart å livestreame et bilde av sitt eget folkemord til en verden som lar det fortsette. Men historien vil ikke lyve. Den vil registrere at Israel utførte et holocaust i det 21. århundre.